• Utskrift
• 

En hestesko er ikke bare en hestesko  

Formen på en hestesko er noe alle kjenner til. I barnehagen lærer man å sitte i en hestesko, og hesteskokake er en velkjent fortreffelig fomasjon av is og krem med røde bær.
Det er den velkjente u-formen man forbinder med "hestesko".

En hestesko brukes for å beskytte hoven mot slitasje, hesteskokasting og er en lykkebringer.
Men for en hovslager og hesteeiere bør en hestesko også være en fellesnevner for et enormt antall beslag. Hvis jeg sier:  Heartbar med økt overrulling og lateral støtte, så er det også en hestesko, men med en nøye tilpasset  form og funksjon. De brukes ved skader, fårebyggende mot skader, eller som et hjelpemiddel for å gi hesten bedre ballanse.  Det er derfor vi kaller det "beslag". 

Beslagets historie av Hovslager Morten Brændholen

   Det første vi vet om hesten er at den likte seg i temperert, tørt klima med solid jordsmonn å gå på. Som følge av det hadde den derfor ganske harde slitesterke høver som i generasjoner hadde utviklet seg til å mestre den påkjenningen det var å springe på de enorme slettene. Den er ikke skapt for å bevege seg over store avstander, men tilbrakte heller tiden til å beite. De store bevegelsene kom som følge av flukt fra rovdyr.

   Det var først etter at hesten kom i fangenskap at problemene oppsto for fullt. Vi mennesker forlanger det som i utgangspunktet er unaturlig for hesten. Det skal ikke stor forstand til for å være med på at lange turer under rytter, eller spent foran vogner gir hesten unormal belastning og slitasje skader.

   Det er litterært bevist at Djengis Kahn på 1100-tallet etter Kristus lagde en slags sandal av råhud som ble brukt til å beskytte høvene mot slitasje. Senere forsket Romerne og grekerne på hestesko av lær og strå med et heller elendig resultat. Man har funnet en sølvmynt i byen Taranto i Sør-Italia datert 300 år før Kristus som viser at allerede da ble høvene ivaretatt.

   Den greske forfatteren Xenophon (430-353 f.Kr.) vektla i sine dokumenter viktigheten av hovens hardhet på krigshestene. Han mente høvene hardnet av å gå på brolegning.

   Alexander den Store (365-323 f.Kr.) ble ofte forsinket på sine krigstokter siden hestene hans slet med ømme bein.

   Flere romerske forfattere la også vekt på at høvene burde være harde, men det var ingen prat på sko. Ingen steder fremgår det fra tiden før Kristi fødsel at jernskoen var tatt i bruk. Det ble antagelig brukt beskyttelse i form av annet materiale, men kun ved ømme tilfeller.

   Hipposandalene regnes for å være blant de første jernskoene. Datidens håndverkere var relativt flinke og hadde bra jern til å arbeide med. Overalt etter romernes herjinger er det funnet slike sko.

   Opphavet til dagens jernsko er det kelterne som har største delen av æren for. Funn i keltergraver tyder på at sko og hesteskosøm trolig ble brukt allerede i tiden før Kristi fødsel.                   

   De første sikre opplysningene om bruk av søm, fins i skriftet Tactica, av Keiser Leo 6. (886-911). I soldatens utrustning inngikk sko og søm. Denne skoen var utviklet videre fra hipposandalen, men skilte seg fra denne ved at den tunge midtdelen var fjernet. Skoen gav bedre fotfeste og ble lettere for hesten.

   Kelterskoen dominerte frem til 1100-tallet. Den kjennetegnes av skeive ytterkanter, firkantede sømhoder og rund søm. Den besto som regel av seks runde sømhull med nedsmidde draktarmer til haker. Markflaten var rund.

   Fra 1000-tallet og frem til og med 1300-tallet, ble hullene etter hvert firkantede og fikk også åtte sømhull. Hodet ble mer T-formet, og klingen firkantet. I middelalderen ble skjevheten borte. Skoen ble lengre og smalere enn før. Denne skoen, den spanske sko, var bred i tåa og smalnet bakover i draktarmene hvor en hadde haker som pekte ned og framover, de såkalte klinkerthaker. Draktarmene ble iblant utsmidd slik at man kunne henge på bjeller.

   1200-tallet begynte man å lage spesielle hoder på sømmen til bruk på glatt føre. Tåkappen ble først vanlig på 1800-tallet da antallet tunghester øket, men hipposandalene hadde utstyr som minte om tåkapper. 1600-tallet var skoene så utbredt og utviklet av så mange at man begynte å registrere forskjellige modeller fra sted til sted. 17 - 1800-tallet ble veiene bedre og bedre. Med hardere underlag var slitasjen på skoene større for de etter hvert tungt belastede hestene. Som følge av det laget man skoene tjukkere med høye drakthaker. Det førte igjen til feil vinkel på hoven. For å forenkle smiarbeidet ble også skoen laget av smalere materiale. I England på denne tiden fantes andre former for sko for eksempel nøkkelknippeskoen, som etter hvert hadde fals. Den bestod av opptil tjue sømhull med nedsmidde draktarmer som var innsvinget. Man hadde også u-formede sko med draktarmene bredt fra hverandre.

   Som følge av denne utviklingen dukket etter hvert også hovskjukdommer opp. Såler av forskjellig arter ble konstruert for å dempe støtet og avlaste hoven mot det harde underlaget. Gummi, kokos, tau ble prøvd ut. Forskningen var for alvor i gang.

   På 1900-tallet ble beslagene tynnere, bredere og tilpasset funksjonen til hesten. Man utviklet avtakbare haker i erstatning til de som før var utsmidd.

Med ymse resultater forsker flere og flere på sko bestående av andre materialer som f. eks plast, aluminium, kunststoff og forskjellige metallegeringer. Vi har til og med sett at skoen etter hvert kan limes på hoven så man kan slippe å ”punktere” hovveggen med hesteskosøm.

   I flere hundre år har utviklingen pågått. Man har hele tiden vært på leting etter gode sko til arbeids- og letter hester. På 1800/1900-tallet ble det etter hvert laget en del spesialsko for trav-, ride-, galopp- og arbeidshester.

   På slutten av 1700-tallet analyserte man hovmekanismen, og da kom også veterinærhøyskolene. De første hovslagerskolene rundt i Europa kom midt på 1800-tallet, og man fikk se flere fabrikker som produserte hestesko. Som følge av denne utviklingen ble naturligvis beslaget betraktelig forbedret i form og fasong. Skrubrodder erstatter de faste hakene.

   Ingenting i veterinærhistorien har blitt studert og forsket mer enn nettopp hestefoten. Allerede på 1500-tallet kunne man lese om hovskjøtsel i forskjellige bøker. Her kan man få et bilde av hvordan hovbeslaget så ut på den tiden. 1700-tallets veterinærstudenter gjorde utførlige beskrivelser av hovens anatomi og fysiologi. To ivrige franske herrer, Lafosse og Bourgelat fikk stor innflytelse da de vektla og begrunnet strålens viktige funksjon og forlangte glatte sko uten haker og brodder.

   Sammen med all forskning og nyere tenkning oppstod det naturligvis mange forskjellige meninger om hvordan beslaget skulle konstrueres og ikke minst hvordan det skulle ligge under hoven. En veterinær i Paris på 1800-tallet, M. Charlier, hadde en revolusjonerende idé om at en tynn jernsko burde felles inn i hovens bærerand. Dette ble senere lansert som en halvmåneformet sko som ikke hindret hovens eget spill under hestens bevegelse.

   I senere tid har vi sett mye forskjellig presentert. Mesteparten blir det lite eller aldri noe av. Det vil garantert bli satses millioner i fremtiden også. Veien til det beste er lang.

Kilder:

Lars-Erik Magnusson (Hovpleie og hovbeslag) 

Colin Vogel (Ta vare på hesten din)